HOME | DD

Description
Den var så åpen denne plassen. Den var innestengt og kald og stille. Ikke som et fengsel, å nei, bare som et lukket sted. Det var gammelt og nytt, kjent og ukjent, nærme og langt, langt borte. Lys kom inn med et grått skjær, men laget ingen nye skygger på den gråhvite veggen. Krakken var så liten her. Det var for så vidt hun også. Hun var så liten og ny. Hun satt med bare, hvite knær på en grå krakk i et lys med grått skjær. Det var mye ny plass. Plass til seng, plass til krakk.
Rundt henne fantes gråhvite vegger og under fantes hvitt tre. Mer var det ikke der. Stedet fylte henne ikke opp og hun fylte ikke det. Ingen følelser skrek ut fra de gråhvite veggene og ingen så ned fra lyset. De sto i kontrast til hverandre, ukjente og fremmede. Også så langt fra hverandre. Som himmel og hav, som speiler seg i hverandre. Hun hadde sett et sted som dette før, men ikke på denne måten. Et slikt sted som dette uten kjente følelser, men med en nygjenvunnet fred. Dette stedet var så stille. Ingen biler, ingen vind.
Hva kunne hun kalle et slikt område? Et slikt område uten kjente følelser, men med fred. Skulle dette være rom? Skulle dette være hjemme?
Veggene var gråhvite, lyset hadde grått skjær og gulvet var hvitt, men taket våget hun ikke å beskue. Hun fryktet at det skulle være mørkt og tungt. At det ville knuse henne med en gang hun løftet hodet for å titte. At følelser og skrik var skåret ut i taket og ville falle ned. Hun håpet at det skulle være varmt og betryggende. At det ville si velkommen hjem. At det ville jage vekk det kalde lyset og det grå slik at det var hennes. Hun ville skape følelser i veggene og putte ansikter i lyset. Lyset skulle bli varmt og følelsene gode og kjære. Ansiktene skulle smile, le og trøste. Hun skulle bli områdets pumpende hjerte. Hun skulle pumpe ut sine følelser og sine ansikter. Minner skulle skrives i veggene slik at hun kunne se tilbake på dem og smile. Hun skulle binde himmel og hav.
Med nygjenvunnet selvtillit reiste hun seg slik at krakken falt. Krakken falt likegyldig og la seg stum ned mot gulvet. Hun marsjerte stille mot en grå vegg og la sin hånd mot den. Den var kjølig og like stum som krakken, men ga fra seg en betryggende fred. Hun gikk videre mot lyset med grått skjær. Hånden hennes tok lett på glasset, men bare ved den lette berøringen knuste det. Det knuste. Det var stumt. Glasskårene falt ikke. De svevde i løse luften. Lyset strålte nå som fra tusen soler. Hun fylte det, det fylte henne. Det fylte henne med ekstase og blendet henne. Hun prøvde ikke å skygge lyset med armene. Hun smilte og lo. Nakken myknet og hodet ble lett og hun våget å se. Taket var nå over henne, men ikke som hun hadde forventet. Det var ikke noe tak. Det var bare lys. Og varme. Det var lys over alt. Den grå krakken, de gråhvite veggene og det hvite gulvet var borte. Alt som var igjen var lys. Lys uten gråskjær. Lys og masse, masse rom. Rom for hvile og rom for fred. Men det rommet ville aldri bli hennes. Veggene ville aldri få følelser. Lyset ville forbli grått. Ansikter ville aldri smile. Himmel ville aldri møte hav.

Description
Den var så åpen denne plassen. Den var innestengt og kald og stille. Ikke som et fengsel, å nei, bare som et lukket sted. Det var gammelt og nytt, kjent og ukjent, nærme og langt, langt borte. Lys kom inn med et grått skjær, men laget ingen nye skygger på den gråhvite veggen. Krakken var så liten her. Det var for så vidt hun også. Hun var så liten og ny. Hun satt med bare, hvite knær på en grå krakk i et lys med grått skjær. Det var mye ny plass. Plass til seng, plass til krakk.
Rundt henne fantes gråhvite vegger og under fantes hvitt tre. Mer var det ikke der. Stedet fylte henne ikke opp og hun fylte ikke det. Ingen følelser skrek ut fra de gråhvite veggene og ingen så ned fra lyset. De sto i kontrast til hverandre, ukjente og fremmede. Også så langt fra hverandre. Som himmel og hav, som speiler seg i hverandre. Hun hadde sett et sted som dette før, men ikke på denne måten. Et slikt sted som dette uten kjente følelser, men med en nygjenvunnet fred. Dette stedet var så stille. Ingen biler, ingen vind.
Hva kunne hun kalle et slikt område? Et slikt område uten kjente følelser, men med fred. Skulle dette være rom? Skulle dette være hjemme?
Veggene var gråhvite, lyset hadde grått skjær og gulvet var hvitt, men taket våget hun ikke å beskue. Hun fryktet at det skulle være mørkt og tungt. At det ville knuse henne med en gang hun løftet hodet for å titte. At følelser og skrik var skåret ut i taket og ville falle ned. Hun håpet at det skulle være varmt og betryggende. At det ville si velkommen hjem. At det ville jage vekk det kalde lyset og det grå slik at det var hennes. Hun ville skape følelser i veggene og putte ansikter i lyset. Lyset skulle bli varmt og følelsene gode og kjære. Ansiktene skulle smile, le og trøste. Hun skulle bli områdets pumpende hjerte. Hun skulle pumpe ut sine følelser og sine ansikter. Minner skulle skrives i veggene slik at hun kunne se tilbake på dem og smile. Hun skulle binde himmel og hav.
Med nygjenvunnet selvtillit reiste hun seg slik at krakken falt. Krakken falt likegyldig og la seg stum ned mot gulvet. Hun marsjerte stille mot en grå vegg og la sin hånd mot den. Den var kjølig og like stum som krakken, men ga fra seg en betryggende fred. Hun gikk videre mot lyset med grått skjær. Hånden hennes tok lett på glasset, men bare ved den lette berøringen knuste det. Det knuste. Det var stumt. Glasskårene falt ikke. De svevde i løse luften. Lyset strålte nå som fra tusen soler. Hun fylte det, det fylte henne. Det fylte henne med ekstase og blendet henne. Hun prøvde ikke å skygge lyset med armene. Hun smilte og lo. Nakken myknet og hodet ble lett og hun våget å se. Taket var nå over henne, men ikke som hun hadde forventet. Det var ikke noe tak. Det var bare lys. Og varme. Det var lys over alt. Den grå krakken, de gråhvite veggene og det hvite gulvet var borte. Alt som var igjen var lys. Lys uten gråskjær. Lys og masse, masse rom. Rom for hvile og rom for fred. Men det rommet ville aldri bli hennes. Veggene ville aldri få følelser. Lyset ville forbli grått. Ansikter ville aldri smile. Himmel ville aldri møte hav.